[vc_row][vc_column width=”5/6″][vc_column_text css=”.vc_custom_1430298175820{padding-top: 30px !important;}”]

Hva er et godt golfhull?

Denne er skrevet av Svein og stod i Golfstrømmen Nr.1-2006 (Golfstrømmen er Sola Golfklubbs klubbmagasin)[/vc_column_text][/vc_column][vc_column width=”1/6″][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”2/3″][vc_column_text css=”.vc_custom_1430297759022{padding-top: 40px !important;}”]Hvis man stiller dette spørsmålet til golfspillere på forskjellige ferdighetsnivå, får man svært forskjellige svar. Fordi de fleste ikke vet hva god golfbanearkitektur er, knyttes gjerne svaret opp mot en hendelse, en personlig opplevelse eller at man spilte bra på et hull som i utgangspunktet så vanskelig ut.

For mange profesjonelle og scratchspillere skal et godt golfhull være svært vanskelig, det skal være en skikkelig test og en utfordring. Men er et golfhull godt bare fordi det er vanskelig?
Å lage et vanskelig golfhull, er det letteste for en golfbanearkitekt; et par 4 hull med lengde på 430m, stort område med vann eller rough mellom tee og fairway, dype (og mange) fairwaybunkre, smal, hellende fairway med høy rough på begge sider, smal og ondulert green med massevis av bunkre og høy rough helt inn til greenkanten. Dette og mye annet kan man gjøre for å lage et hull vanskelig. Men er det slik man ønsker det? Vil vi trekke flere golfspillere til golfbanene hvis alle føler at de blir straffet hele tiden når man gjør den minste feil. Meningen med golfspillet er vel heller at man skal føle at man lykkes når man får til det man prøver på?

Andre har ofte helt andre kriterier for hva et godt golfhull er. For noen er det viktig at det er spillbart, det vil si at de slipper å miste ballen hele tiden, eller at bunkrene må ikke være så dype at de er umulige å slå ut av, eller rett og slett at et golfhull er estetisk; vakker utsikt og velpleide gressflater gir et godt golfhull.
Er det mulig at et golfhull kan tilfredsstille både lav- og høyhandicaperen? Kan det tenkes at der er kriterier og regler som gjør dette mulig?

I slutten av 1950-årene begynte Golf Digest med sin årlige rangering: “Amerikas 100 beste golfbaner”. Dette førte til konkurranse mellom de forskjellige golfbanene, for det eneste som betydde noe, var å være på denne listen, og helst høyere på listen enn året før. To av kriteriene som golfjournalistene la stor vekt på, var vanskelighetsgrad og estetikk. Dette førte til at golfbanene begynte å endre karakter.

For å gi golfbladene flotte motiver, ble mye penger brukt på kunstige fossefall, eksotiske planter, hvit bunkersand og overdimensjonerte klubbhus. Den tekniske utviklingen av golfutstyret førte til panikk blant golfklubbene for at deres bane skulle fremstilles som lett. Medisinen var å forlenge hullene samtidig som roughen ble høyere og fairwayene smalere.

Denne utviklingen har fortsatt i USA helt til midten av 1990- tallet da flere arkitekter begynte å skrive om de gamle klassiske golfbanene med golfhull som var interessante for alle golfspillere. Et tankekors er det jo når man studerer Golf Digest sin ranking av “Amerikas beste 100 golfbaner” for 2005-2006 og ser at 15 av de høyest rangerte banene er bygd før 1940 og ingen av disse er blant de lengste i verden. Den nye interessen for de klassiske, naturtilpassede banene har ført til at mange av de mest populære banene som er bygd de seneste årene i USA, koster en tidel av de banene som man bygget i perioden 1960 til 1995. Det oppleves stor tilgang til sporten samtidig som inngangsbilletten er mye rimeligere enn før.

De klassiske banene ble alle bygget i golfarkitekturens gullalder, “The golden age”, mellom 1910 og 1935 med utgangspunkt i The Old Course i St. Andrews, som antakelig er den mest strategiske golfbanen i verden. Arkitekter som blant andre Alister Mackenzie, Donald Ross, A.W. Tillinghast og George C. Thomas designet golfbaner med gode golfhull som fremdeles i dag er til glede og inspirasjon for de golfspillere som er så heldige å få oppleve dem.

Takket være at disse arkitektene alle likte å dele sine meninger om golfbanearkitektur med omverdenen gjennom bøker og tidsskrifter, finnes det en omfattende dokumentasjon på deres filosofier om strategiske golfhull.

For å forklare hva et strategisk golfhull er, må man først forstå hva et straffende golfhull er. Når du står på teestedet på et straffende golfhull, ser du en smal korridor foran deg. Der skal du treffe, for hvis du ikke treffer den korridoren, fairwayen, venter straff i form av dype bunkre, høy rough, vann, trær eller out of bounds.

Det viktigste med et strategisk golfhull er at du gis flere muligheter. Bunkrene er gjerne plassert diagonalt og forteller deg at ved å slå over deler av dem, akkurat så mye som din ferdighet tillater, vil du bli belønnet med en bedre innspillsvinkel til greenen. Det er ikke sikkert at du lykkes første gang med det du prøver på, men neste gang, kanskje. Eller du kan spille rundt hindringene. Et strategisk golfhull har alltid brede spillefelt og gir deg anledning til dette.

Tenk for en nybegynner aldri å ha vært i roughen på hele runden og komme inn med den samme ballen som ble slått ut på hull 1!

Kort oppsummert kan man da si hva et godt golfhull er:
“Et godt golfhull er et golfhull som gir utfordringer og positive golfopplevelser for golfspillere på alle ferdighetsnivå”. Punktum. At det er vakkert og naturtilpasset i tillegg, sier seg selv.

Hvis den vanlige golfer lærer seg å vurdere strategimulighetene han gis på et skikkelig designet golfhull,
da vil han helt sikkert øke sine spilleferdigheter og senke sin score.
-George C. Thomas- Golfbanearkitekt
1922

Et golfhulls kvalitet skal ikke måles utifra lengde, men heller utifra dets karakter og variable spillemuligheter.
Det handler ikke om hvor langt, men heller om hvor godt!
-A.W. Tillinghast- Golfbanearkitekt
1925[/vc_column_text][/vc_column][vc_column width=”1/3″ animation=”none” column_padding=”padding-5-percent” column_padding_position=”left” background_color_opacity=”1″][vc_column_text css=”.vc_custom_1430297762932{padding-top: 40px !important;}”][/vc_column_text][vc_column_text]Royal County Down GC-Nord Irland[/vc_column_text][vc_column_text css=”.vc_custom_1430297805763{padding-top: 40px !important;}”][/vc_column_text][vc_column_text]Tobacco Road GC-USA Ark.: Mike Strantz[/vc_column_text][vc_column_text css=”.vc_custom_1430297809776{padding-top: 40px !important;}”][/vc_column_text][vc_column_text]Bandon Dunes-USA Ark.: David M.Kidd[/vc_column_text][vc_column_text css=”.vc_custom_1430297813851{padding-top: 40px !important;}”][/vc_column_text][vc_column_text]Pacific Dunes- USA Ark.: Tom Doak[/vc_column_text][vc_column_text css=”.vc_custom_1430297818003{padding-top: 40px !important;}”][/vc_column_text][vc_column_text]Pacific Dunes- USA Ark.: Tom Doak[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]