[vc_row][vc_column width=”5/6″][vc_column_text css=”.vc_custom_1430302508993{padding-top: 30px !important;}”]

Utforming og plassering av bunkre

Denne artikkelen er skrevet av Svein og stod i Golfstrømmem nr.1-2008. (Golfstrømmen er Sola Golfklubbs klubbmagasin).[/vc_column_text][/vc_column][vc_column width=”1/6″][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”2/3″][vc_column_text css=”.vc_custom_1430302838857{padding-top: 40px !important;}”]

En golfbane uten bunkre er som Hamlet uten Prinsen av Danmark, eller whisky og soda uten whisky. Den er kjedelig og fri for opplevelser. Kort sagt; den er ingen golfbane.

Horace Hutchinson – Golfbanearkitekt 1911

Flere grunner til å ha bunkre

Følelsen etter den siste putten, etter å ha gjennomlevd og overvunnet hullets vanskeligheter og prøvelser, det er det som gjør at vi ønsker å komme tilbake. Så håpløst lite tilfredstillende det ville vært å slå ut et slag fra teestedet nesten i blinde, finne ballen på fairwayen og slå det neste slaget uten å måtte ta hensyn til hva som var mellom deg og greenen.

Design av golfbanens bunkre er et av  golfarkitekten viktigste redskap og er sammen med fairwayenes og greenenes utforming samt vinden, noe av det som mest påvirker golfspillet.

Bunkrene skal gjøre spilleren nysgjerrig, medvirke til golfhullets strategi, skal irettesette en spiller som “gaper over mer enn han kan svelge” og få han til kanskje å velge en alternativ spillerute. Bunkre kan også være vakker bakgrunn i landskapsbildet eller motvirke at baller triller i vannhinder eller dyp rough. Men de beste bunkrene er alltid de som er plassert naturlig i terrenget samtidig som de er plassert riktig i forhold til spillets strategi.

Nøyaktighet, “Carry” og Lengde

Risikoen ved å havne i en bunker er selvforskylt, så det er ingen grunn til at en spiller skal fordømme en bunker som urettferdig.

C.B.Macdonald – Golfbanearkitekt 1907

Noen golfere ville kanskje synes at en flat fairway med kun kortklipt gress som fører opp til greenen er utfordrende nok. Men før eller siden vil de bli trøtt av et slikt uinteressant design og spillet vil føles kjedelig. Selv om utfordringene er forskjellige i antall og vanskelighetsgrad fra golfbane til golfbane, så trenger alle golfbaner hindringer som øker spillekvaliteten og spillegleden; “fun to play”.

Baner som har flere valg av spilleruter og som tillater at det er mulig å velge å spille sikkert rundt, over eller langs hindringene, vil i det lange løp appellere til flest mulig spillere på ulike ferdighetsnivåer.

Klassiske, tidløse golfbaner er planlagt utifra kriteriene om Nøyaktighet, “Carry” og Lengde, prioritert i den nevnte rekkefølge.

Nøyaktighet og riktig valg av spillerute for å ha optimal retning for utførelsen av neste slag, gir den kortslående strateg en mulighet mot den som bare kan slå langt.

“Carry” betyr at det ikke nødvendigvis er avstanden til målet som er det viktigste, men lengden som ballen flyr gjennom luften før den lander på det punktet som sørger for at den faller til ro nær målet. Dette betyr at man ikke alltid får det beste resultatet ved å kutte hjørnet på en dogleg maksimalt, eller slå direkte mot flagget over en greenbunker.
Golfhullenes Lengde har økt enormt de siste 50 årene og har sin årsak i at profesjonelle golfspillere slår svært langt. Dette må man ta hensyn når man designer golfbaner for mesterskap, men det blir håpløst å bare øke lengden etterhvert som utstyret og spillernes fysikk tilsier slag oppimot 350 meter.  For vanlige golfspillere vil det være meningsløst og ta forferdelig lang tid å spille. Et godt designet par 4-hull på 360m kan være like utfordrende, også for profesjonelle spillere, enn et monsterhull på 430m. Det viktigste er at man varierer lengdene, det vil si den rette miksen av korte og lange hull samtidig som man varierer avstanden til hindringene.

Den sjarmerende linjen

Ingen golfhull er gode hvis de ikke har en eller to bunkre plassert langs den rette linjen mot hullet. Den rette linjen er den instinktive linjen, og for å heve hullets kvalitet, må man bryte denne linjen for å skape den sjarmerende linjen.

Alister Mackenzie – Golfbanearkitekt 1927

Vi bruker ofte begrepet “spillelinje”. Spillelinjen er den linjen som spilleren velger der og da og spiller langs. Spillelinjen er også den linjen man kan se på en arkitekttegning som går fra midten av teestedet, langs midten av hullet og til midten av greenen. Om golfspilleren ønsker å spille langs denne linjen, er en helt annen sak. Et strategisk hull har flere valg av spillelinjer, noen er lette og andre er vanskelige. De fleste spillere vil ofte først vurdere den korteste veien til greenen, “den instinktive spillelinjen”.

“Den sjarmerende linjen” er arkitektens måte å sørge for at den instinktive spillelinjen ikke nødvendigvis er den letteste, men langs denne linjen vil man alltid ha optimal vinkel for å kunne utføre neste slag mot målet. Ved å plassere bunkre og bevisst forme fairwayens konturer, kan man øke spilleopplevelsen, “sjarmen”, og opplevelsen av mestring samtidig som faren for å mislykkes alltid er tilstede. Det er svært viktig at “straffen” ved å mislykkes ikke er større enn at “risikoen” alltid vurderes av spilleren samtidig som “belønningen” må stå i forhold til “risikoen”.

Rytme, Frekvens og Variasjon

Variasjon er golfens krydder, akkurat som i livet ellers.

Donald Ross – Golfbanearkitekt 1920

Med Rytme menes i dette tilfellet hvordan bunkrene er spredt utover golfbanen når man spiller hull etter hull. Den ønskede rytme i golf er ikke det gjentagende takfaste slaget, men vi vil heller ha forandring av rytmen, overraskelsen og stillheten før man får se hva som kommer etterpå.

Mangel på rytme kan kanskje sies å være det svaret vi ønsker. Frekvens er antallet bunkre og andre hindringer vi har foran oss når vi skal spille et hull, slå et innspill til greenen eller hvilket som helst annet slag. På en dårlig dag vil man føle at antall bunkre på en bane er alt for høyt, mens man en annen dag ikke har merket at der er bunkre.

En hovedregel er at kvalitet er viktigere enn kvantitet; man kan ikke ha flere bunkre enn det klubben kan vedlikeholde, samtidig som bunkrene må ha en utforming slik at brukerne, klubbens medlemmer, har en fair sjanse å håndtere dem.

Variasjon henspeiler til at form, størrelse og dybde må ikke være lik fra bunker til bunker. Samtidig må bunkrenes avstand fra teestedet og avstand fra greenen variere fra hull til hull for ikke å favorisere noen spillere.

Form og størrelse

Bunkre skal ha naturlig utforming og tipasses terrenget som om de er plassert der fra naturens side.

C.B. Macdonald – Golfbanearkitekt 1927

Utformingen av bunkre er noe av det viktigste for golfbanens uttrykk og karakter.

Opp gjennom årene har bunkre blitt utformet og bygget på mange forskjellige måter.
Mange baner i Storbritannia har “potbunkre” som er bygget som nøyaktig avsluttede former med kanter utført av stablet torv; “sod walls”. Opprinnelig var alle bunkre erosjoner i sanddynenes skråninger og oppstod som en følge av vind og regn. Dette er forbildene til klassiske golfbaner og moderne naturtilpassede golfbaner som igjen er en direkte motreaksjon til golfbaner med unaturlige bunkre formet som ovaler med skårne kanter.

Størrelsen på bunkrene må også tilpasses det landskapet golfbanen er plassert i; storslagen natur med fjell og daler krever store bunkre.

Kamuflasje og villeding

Hovedoppgaven for alle golfarkitekter er å imitere naturens skjønnhet slik at det er vanskelig å oppdage hva som er bygd og hva som er naturlig.

Alister Mackenzie – Golfbanearkitekt 1920

Bunkre er ikke først og fremst ment å straffe dårlige slag, men heller ment å gjøre golfspillet mer interessant. Mange av de beste bunkrene er også utført for å skjule og forvirre. De kan skremme en spiller bort fra en en ønsket spillelinje eller en bedre innspillsvinkel mot greenen.
De kan også føre til at en spiller har problemer med å kalkulere hvor han ønsker å plassere golfballen eller motsatt; å lure han til en falsk følelse av god plass og høy sikkerhet.

Kombinasjonen av bunkrenes størrelse, plassering og avstand fra greenen får ofte greenen til å virke nærmere enn den egentlig er.

Arkitekten Alister Mackenzie var en mester i kamuflasje og villeding. Dette er en av grunnene til at hans naturlige og klassiske golfbaner er tidløse og besøkes av spillere fra hele verden.

 

 

 

[/vc_column_text][/vc_column][vc_column width=”1/3″ animation=”none” column_padding=”padding-5-percent” column_padding_position=”left” background_color_opacity=”1″][vc_column_text css=”.vc_custom_1430302789246{padding-top: 40px !important;}”][/vc_column_text][vc_column_text]Boston GC-Ark.: Gil Hanse[/vc_column_text][vc_column_text css=”.vc_custom_1430302797716{padding-top: 40px !important;}”][/vc_column_text][vc_column_text]Tallgrass GC -Ark.: Mike Strantz[/vc_column_text][vc_column_text css=”.vc_custom_1430302808405{padding-top: 40px !important;}”][/vc_column_text][vc_column_text]Boston GC- Ark.: Gil Hanse[/vc_column_text][vc_column_text css=”.vc_custom_1430302817400{padding-top: 40px !important;}”][/vc_column_text][vc_column_text]Magenta Shores- Ark.: Ross Perrot[/vc_column_text][vc_column_text css=”.vc_custom_1430302824363{padding-top: 40px !important;}”][/vc_column_text][vc_column_text]Cypress Point CC- Ark.: Alister Mackenzie[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]